Nye veier til samme mål

26.02.2015

Vi har sterk tiltro til at folk fortsatt vil ha ordninger som bidrar til at det skapes store leseopplevelser i Norge.

Kronikk i Dagbladet juni 2004

Utvalget av kunnskap og opplevelser gjennom litteratur på norsk er større enn noensinne. Dette er den norske litteraturpolitikkens suksess, og derfor kan den forlagseide Bokklubben Nye Bøker nå med letthet velge ut 37 nye og populære bøker som den tilbyr fem av til alle som sier seg villig til å motta de månedlige boktilbudene fra klubben et 20-talls ganger i året. De fem velkomstbøkene er gratis og det er ingen senere kjøpsforpliktelser. Du må bare huske å avbestille bøkene du ikke vil ha.

Vi skal ikke si at tilbudet er for godt til å være sant. Hvis kampanjen gir mange nye opplevelser og økt leseglede, så vil det også glede oss bokhandlere som er pålagt å selge en del av de samme bøkene til en fast pris på rundt 300 kroner. Men det må være lov å peke på at også gratisbøker har sin pris som må betales. Kostnadene finnes blant annet igjen som høyere priser på bøker generelt og som urimelig lavt honorar til forfatterne (ca 90 øre pr. gratisbok). Antall gratisbøker i bokklubbene er anslått til halvannen million i året og i ferd med å bli et betydelig problem i bokbransjen.

Når Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen nå forhandler om en ny bokbransjeavtale, er det ingen uenighet om målet. Kort sagt er det å bidra til at det også i framtiden - og i hele landet - skal være rik og lik tilgang på kunnskap og opplevelser gjennom litteratur på norsk. Fundamentet for et slikt frivillig bransjesamarbeid er en fast bokpris, over hele landet og i alle salgskanaler i den perioden boka er ny. I tillegg har dagens bransjeavtale en balansert fordeling av rettigheter og plikter mellom forlag og bokhandel. Det vil si, fordelingen var balansert den gangen den gjeldende avtalen ble inngått i 1998.

Bokklubben Nye Bøkers siste vervekampanje er et ett av flere eksempler på at denne balansen er i ferd med å bli fullstendig forrykket. De forlagseide bokklubbene er bransjeavtalens gratispassasjerer, mens bokhandelen som forlagenes hovedforhandler av bøker sitter igjen med en rekke forpliktelser.

Dette er riktignok forpliktelser som vi i en ny, balansert avtale fortsatt er villige til å ta på oss, rett og slett fordi de er viktige i en kulturpolitisk sammenheng. Det er jo det landsomfattende nettet med 600 bokhandler og et utvalg med vanligvis minst 3000 titler som virkelig gir den leseglade anledning til å gjøre seg kjent med bredden i litteraturen. Men vi synes at forpliktelsene for framtiden bør være rimelig jevnt fordelt på de ulike aktørene i bokbransjen.

Norsk bokhandel har forandret seg de siste ti årene, og framstår i dag som veldrevet og konkurransedyktig. Vi har verken ønske om eller behov for nye, detaljerte - og for folk flest knapt forståelige - reguleringer for å kompensere for den ubalanse som har oppstått i bokbransjen. Det vi trenger er rettferdig konkurranse innenfor de rammer tungtveiende kulturpolitiske hensyn må sette.

I Konkurransetilsynets temmelig grovkornede analyse av bokbransjen framstilles ordningen med salg av skolebøker til fastpris gjennom bokhandelen som en kompensasjon for urimelige konkurranseforhold ellers. Det er rett at salget av skolebøker har vært og er svært viktig for mange bokhandler. Men tilsynet overser et vesentlig poeng ved dagens ordning: Den sikrer at skolebøkene er tilgjengelig til samme tid og til samme pris for elevene uansett hvor i landet de går på skole. Ordningen har en med andre ord en sentral utdanningspolitisk funksjon. Det er ikke bokhandelens oppgave å drive utdanningspolitikk, men likevel: Vi har ennå til gode å høre en representant for myndighetene si at det bør bli slik at en elev på videregående på Voss skal betale mye mer for skolebøkene enn en i Oslo.

Likevel er det mye som taler for at en ny bransjeavtale bør være vesentlig annerledes enn dagens. Stortinget sier da også at en ny avtale må være "tidsmessig". Den nye debatten om bokbransjen viser dessuten at det er behov for et enklere regelverk. Det må være en lett forståelig sammenheng mellom de kulturpolitiske mål som skal nås og de midler som tas i bruk.

Med tid til omstilling og gode overgangsordninger bør det være mulig å enes om et tidsmessig regelverk som på en langt enklere måte sikrer fortsatt rik og lik tilgang til litteratur i Norge. Fastpris mens bøkene er nye vil fortsatt måtte være fundamentet. Men ellers kan formålet med en rekke av dagens detaljerte reguleringer trolig like godt ivaretas gjennom like konkurransevilkår mellom de forskjellige salgskanalene for bøker.

For bokhandelens del ville det bety enda sterkere konkurranse om skolebøkene, men også en større andel av markedet for skjønnlitteratur. Når bokklubbene i dag har 70% av dette markedet i Norge, er det en direkte følge av at de har særfordeler som mangler sidestykke i europeisk sammenheng. Med fastpris som fundament og ellers likeverdige konkurransevilkår vil det norske bokmarkedet få de samme spilleregler som i dag gjelder i de fleste andre vesteuropeiske land.

En konsekvens av at skjønnlitteraturen i større grad vil bli solgt gjennom bokhandelen, vil være at utbetalingene fra bokklubbenes solidaritetsfond for forfatterne går ned. Vi ønsker ikke at forfatterne skal tape på en mer rettferdig ordning for bokhandlene. I en slik situasjon vil vi starte arbeidet med å etablere et bokhandelens forfatterfond, som vil vokse i takt med bokhandelens økende andel av salget av skjønnlitteratur.

I april fikk Konkurransetilsynet stor oppmerksomhet da det med den nye konkurranseloven i hånd slaktet bransjeavtalen. Det meste er galt med avtalen, ifølge tilsynet: skolebøker, bokklubb og fastpris. Det er imidlertid avtalen fra 1998 tilsynet har tatt et oppgjør med. Det har begrenset interesse; det er ingen i bokbransjen som har til hensikt å legge fram en kopi av den gamle avtalen for ny godkjenning.

Gitt en avtale som bygger på prinsippene vi har skissert her, er vi ikke overbevist om at Konkurransetilsynet vil være så ille som det selv vil ha det til. Det vil da først og fremst være fastprisen på nye bøker som må vurderes. Her har tilsynet tidligere hatt en annen vurdering av dette prinsippet. I 1998 skrev tilsynet at "...fastpris på blant annet skjønnlitteratur og sakprosa vil kunne medvirke til å opprettholde produksjon og spredning av kulturpolitiske bøker", og konkluderte den gang med at "kulturpolitiske hensyn kan veie tyngre enn effektivitetshensyn for deler av avtalen". Kulturpolitiske hensyn er minst like viktige i dag som for seks år siden. Og i mellomtiden har bokbransjen blitt mye mer effektiv. Dette bør ikke ha gjort vurderingene vanskeligere for myndighetene.

Det kan argumenteres overbevisende for at fastprisordningen gjør at det blir skrevet og gitt ut flere gode bøker og at det finnes bokhandler i hele Norge. Resultatene sier likevel mer enn teori. I 1983 tar Det Norske Samlaget sjansen på å la en ukjent, ung mann fra Hardanger debutere med romanen Raudt, Svart. Tre år senere bestemmer Aschehoug seg for å utgi "Diagnosen og andre noveller", sendt til forlaget av en filosofilærer på Fana folkehøgskole. I dag spilles Jon Fosses drama over hele verden, mens Jostein Gaarders siste bok, Appelsinpiken, siden utgivelsen i fjor høst allerede er solgt til 36 land.

Vi har sterk tiltro til at folk fortsatt vil ha ordninger som bidrar til at det skapes store leseopplevelser i Norge.

Av Egil Giske og Anne Schiøtz, styreleder og fungerende direktør i Bokhandlerforeningen.
Kronikken er publisert i Dagbladet 16. juni 2004.