Kortversjon publisert på Aftenpostens nettsider i juni 2012

Bekymringen var da som nå: Er jobben som gjøres for norsk litteratur god nok? Jobbes det nok for å formidle bredden i den norske litteraturen, eller usynliggjøres den såkalt smale litteraturen innimellom den mer lettselgelige? Hvordan kan vi sikre oss at poesien og den nye litteraturen finner sin plass i samfunnet?

Vi trenger debatt om dette.  Men vi tror debatten er tjent med at vi holder oss til fakta, og at alle som bryr seg om litteraturen leter etter nye muligheter for samarbeid i bokens tjeneste.

I den debatten som pågår i dag har det blitt hevdet at man ikke finner lyrikk på Gardermoen.  Sannheten er at alle de tre Ark-butikkene på Gardermoen har litteraturabonnement og mottar alle nye norske skjønnlitterære utgivelser, herunder også lyrikken.

Det har blitt hevdet at kun 150 bokhandlere har disse litteraturabonnementene. Det riktige tallet er 410. Underveis i debatten er det også blitt hevdet at gjenkjøpsplikt er del av den franske bokloven. Det stemmer heller ikke. I en avtale mellom franske bokhandlere og forlag er gjenskjøpsplikt og skaffeplikt to av flere kriterier som er listet opp som bør medføre bedre betingelser for bokhandelen fordi de vil at samfunnsansvar skal betale seg.

Litteraturabonnementene er en av mekanismene som gjør at bokhandlene faktisk tar kulturpolitisk ansvar. Gjennom dem bidrar bokhandelen til å gi både nye og «smale» forfatterskap en mulighet til å nå fram til leserne.

Abonnementenes sammensetning er et resultat av forhandlinger mellom forlag og bokhandel, og skal balansere behovet for lønnsom drift med ansvaret for å fremme ny norsk litteratur.  Håvard Rem mener at bortfallet av gjenkjøpsplikten, som gjorde at bokhandlerne måtte rebestille en bok når den var solgt, er et bevis på at bokhandelen har sviktet i sitt formidleransvar.

Rundt 150 bokhandlere hadde litteraturabonnement med gjenkjøpsplikt da ordningen ble erstattet av dagens ordning uten gjenkjøpsplikt. I dag er det altså nesten tre ganger så mange bokhandlere som mottar all ny norsk skjønnlitteratur enn for noen år siden.

Skaffeplikten er et annet viktig litteraturpolitisk virkemiddel, som sikrer at alle bøker som etterspørres skaffes uten ekstrakostnader for kunden. I alt bor 75 prosent av befolkningen i dag i en kommune med en eller flere bokhandler med litteraturabonnement og får dermed tilgang til all ny norsk litteratur for barn og voksne. At det ikke er gjenkjøpsplikt betyr ikke at bøkene ikke kan rebestilles eller kjøpes i flere eksemplarer. Den norske litteraturpolitikken er innrettet mot mangfold og antall utgivelser er høyt. I sum formidles og selges da også svært mange titler og bøker. Men med marked og sjangere i endring kreves det at bokhandlene tenker nytt og finner nye måter å formidle og selge norsk litteratur på.  Vi ønsker å arbeide for å knytte bånd mellom forfatter og leser i våre bokhandler.

Hver dag gjennom hele året foregår det ulike arrangement i bokhandelen, ofte med forfatterbesøk og ofte i samarbeid med forlag, bibliotek eller annet lokalt næringsliv. Antallet litteraturfestivaler er økende, og lokale bokhandler deltar oftere og oftere med bøker og lokaler ved slike anledninger. Dette er først og fremst viktig for leseren, men også for bokhandel og forfatter. Vi vil gjerne invitere forfatterne til å samarbeide med oss for å etablere tiltak som synliggjør og formidler mer av den nye norske litteraturen gjennom bokhandelen.  Vi samarbeider allerede med Forfatterforeningen om formidlingstiltak, og vi ønsker å gå videre med dette.

Rammevilkår og boklovdebatten henger nært sammen med hvordan bransjen som helhet forvalter sitt ansvar som forfattere, utgivere og formidlere av litteratur. Og rammevilkårene ble ikke utformet for at bokhandelen skulle selge krim og kokebøker, det har Håvard Rem rett i.

Bokhandelens ansvar er todelt, å få flere til å lese bøker og løfte frem den nye norske litteraturen.

Tall fra SSB viser at andelen som leste bøker en gjennomsnittsdag var 17 prosent i 1997. De senere åra har andelen økt. I 2011 var den på 27 prosent. Folk flest ser også forbi de bestselgerstablene bokhandlerkritikerne ikke ser forbi. De 100 mest solgte titlene utgjorde 13 prosent av de solgte bøkene, de resterende 87 prosent kom fra bredden av boktilbudet.

Bokhandelen ønsker å være med på å gi en mangfoldig norsk litteratur en mulighet til å kunne bygges over tid, men det ikke til å stikke under en stol at den fysiske bokhandelen er mer utsatt en tidligere. Vi ser at bokhandlene i våre naboland legges ned fortløpende, og ikke tar inn den litterære bredden som finnes i for eksempel norske litteraturabonnementer.  Formater, strukturer og markeder endrer seg, også i et regulert marked. Men skal vi finne nye former for formidling og møter mellom forfattere og lesere, mener vi at forfattere, forlag og bokhandlere må samarbeide.

Av Trine Stensen, direktør Bokhandlerforeningen
Oslo, juni 2012