-Vi gratulerer Mazdak Shafieian med Bjørnsonstipendet 2023. Hans roman «Skinnende døde» fra Iran er både vakker og sterk, og vi gleder oss til å følge forfatterskapet videre, sier Johild Kosberg Bredin, festivalsjef i Bjørnsonfestivalen.

Bjørnsonstipendet skal gå til en forfatter det er grunn til å knytte betydelige forventninger til, og som fortrinnsvis er i etableringsfasen. Stipendet er på 25 000 kroner og ble etablert i 1997. Bak stipendet står Bokhandlerforeningen, Bjørnsonfestivalen og Den norske Forfatterforening. Det litterære råd i Forfatterforeningen utgjør juryen i samarbeid med Bjørnsonfestivalen og Bokhandlerforeningen.

Født i Iran
Mazdak Shafieian er født i 1980 i Iran og kom til Norge som tjueåring.  Han har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Bergen og jobber som forfatter på full tid.

– Tidligere har han gitt ut diktsamlingene Dyregravsmørke og Antwerpen og essaysamlingen Det urgamle materialet. I fjor kom hans første roman Skinnende døde til strålende anmeldelser. Der tar han utgangspunkt i egne opplevelser fra et Iran herjet av krigen mot Irak. Gjennom forfatterskapet til nå har han vist at han behersker flere ulike sjangre og skriver både vakkert og klokt om temaer som minner, tilhørighet og nåtidens relasjon til fortiden, sier Johild Kosberg Bredin,

Også direktør i Bokhandlerforeningen, Anne Schiøtz, er begeistret.
– Hans roman Skinnende døde er en gripende bok man blir dypt berørt av, og er et glimrende eksempel på den betydningen litteratur kan ha for å gi nye perspektiver og kunnskap. På vegne av alle landets bokhandlere, er det er en glede å få være med å gi ham Bjørnsonstipendet 2023, sier hun.

I juryens omtale av romanen står det blant annet: «Språket er sanselig og billedrikt, poetisk og presist på en måte som gjenspeiler at hendelsen fortelles og oppleves gjennom et barns øyne. Slik blir krigen og revolusjonen både grusom og tilforlatelig på samme tid».

Tidligere mottakere av Bjørnsonstipendet:

Mazdak Shafieian føyer seg inn i en lang rekke av begavete stipendmottakere: Odd Eirik Sætre Færevåg (2022), Sandra Lillebø (2021), Ingvild Schade (2020), Maria Navarro Skaranger (2019), Therese Tungen (2018), Marianne Clementine Håheim (2017) Tiril Broch Aakre (2016) Anna Kleiva (2015) Ida Hegazi Høyer (2014) Eivind Hofstad Evjemo (2013) Erlend O. Nøtvedt (2012) Jan Roar Leikvoll (2011) Sigmund Løvåsen (2010) Inger Bråtveit (2009) Vemund Solheim Ådland (2008) Mirjam Kristensen (2007) Gunnhild Øyehaug (2006) Endre Ruset (2005) Carl Frode Tiller (2004) Johan Harstad (2003) Mathias Faldbakken (2002 Steinar Opstad (2001) Annette Mattsson (2000) Karl Ove Knausgård (1999) Steinar Løding (1998) og Erlend Aas (1997).

Hele juryens begrunnelse:

Å huske sitt eget liv kan være vanskelig. Tanken er en upålitelig veiviser til fortiden. Et sanseinntrykk kan likevel noen ganger bringe barndommen til live igjen, i all sin prakt eller gru. 

Slik var det for årets vinner av Bjørnsonstipendet, Mazdak Shafieian. Han har tidligere utgitt to diktsamlinger, men Skinnende døde er hans første roman. I Oslo stryker en mild sommerbris over forfatterens ansikt og bringer ham tilbake til barndommens Iran, til Khoramabad hvor han bodde fra han ble født i 1980 til familien ble tvunget til å flytte.  Det er disse årene romanen handler om, og selv for et land som har opplevd så mange omveltninger gjennom århundrene som Iran, var dette en usedvanlig dramatisk periode. I 1979 flyktet sjahen landet mens ayatollah Khomeinis tilbakekomst fra eksil innvarslet den islamske revolusjonen. Året etter ble Iran invadert av nabolandet Irak, begynnelsen på en krig som skulle vare i åtte år.  

Disse hendelsene ble definerende for Mazdak Shafieians barndom. Foreldrene, som var lærere og kommunister, mistet begge jobben, mens andre medlemmer av familien gikk enda verre skjebner i møte som ofre for revolusjonens moralpoliti, alt mens bombene regnet over Iran og hundretusener døde på slagmarken. 

Mot dette bakteppet har Mazdak Shafieian skrevet en svært god roman. Språket er sanselig og billedrikt, poetisk og presist på en måte som gjenspeiler at hendelsen fortelles og oppleves gjennom et barns øyne. Slik blir både krigen og revolusjonen både grusom og tilforlatelig på samme tid. 

Samtidig er Skinnende døde noe mer enn gjenfortellingen av en dramatisk barndom. Forfatteren som voksen mann, er til stede i romanen. Det foregår en kontinuerlig vekselvirkning mellom nåtid og fortid, minner og refleksjon, mellom det voksne og det barnlige perspektivet. Skinnende døde er et erindringsarbeid av eksistensiell art, en roman som ikke bare fremstår som kunstnerisk vellykket. Den bærer også i seg en tvingende nødvendighet.