Kjære bokhandlere!

Det er ikke lett. Kanskje det aldri har vært lett, men nå er det tyngre. Det er tyngre å være bok, å være leser, forfatter, forlegger og bokhandler.

Det fins en trøst i at vi står sammen om dette. Vi er alle i samme hylle.

Til og med bokhandlerne står sammen. For noen år siden ville jeg kanskje ikke sagt dette. Da ville jeg tenkt at det fantes en motsetning innad blant dere bokhandlere, mellom de små, uavhengige bokhandlerne og de store, ansiktsløse kjedene. Nå, derimot, har omstendighetene gjort oss alle, alle oss bokfolk, til gallere, omgitt av romere. Kjedene har selvfølgelig hatt et ansikt hele tida, men nå ser også jeg det. Det fins et vi her, og det består av både lesere og forfattere og forleggere og små og store bokhandler. Nå er det oss mot dem. Heldigvis har vi, bokfolka, fortsatt styrkedrikken, det er bare et spørsmål om å få flere til å drikke den.

Men hvem er romerne? Det skal jeg komme tilbake til. Romerne er ikke vanskelig å finne. Hovedstaden deres er Rom. Og alle veier fører dit.

Jeg har kjøpt bøker for mine egne penger siden jeg var ti år gammel. Dette er en av fordelene ved å vokse opp uten venner: Du har mindre press på deg til å bruke ukelønna på sosiale utgifter, sånt som kinobilletter og snop, disse tingene man bruker penger på når man er sammen med andre, i stedet kan du konsentrere deg om det som virkelig betyr noe: Å kjøpe bøker.

Man kan si mye pent om sosialt samvær, men stort sett er det tidkrevende og dyrt og ofte har man vondt i hodet dagen etter.

Det er godt å vite at man er en leser. Dette kjenner jeg selvfølgelig ikke bare når jeg leser. Enda sterkere kjenner jeg det når jeg stiger inn i en bokhandel, og en blid bokhandler hilser fordi hen kjenner meg igjen. Vi lever i symbiose: Jeg bidrar til inntjeningen og dermed til å oppebære arbeidsplassen, bokhandleren utøver sitt fag og gir dermed hodet mitt det som det trenger, for ikke å visne eller henfalle til sosiale medier. Det er en daglig kamp, å holde fast ved erkjennelsen av at man lever greit uten å få smilefjes og tommel opp fra mennesker man ikke aner hvem er.

Apropos alkohol, hvor fins Rom? Romerne er mange, det fins legioner av dem. Rom er Internett, som tar fra oss evnen til bare å gjøre én ting om gangen og skru av alt annet, det er en maskin for distraksjoner. Rom er Netflix, som gjør mye av jobben som bøker gjorde før, nemlig å tilby lange fortellinger man fordyper seg i og deretter kan snakke med vennene sine om. Rom er inni oss, i den delen av oss som tror på Aftenposten når de kjører oppslag som «Her er 55 serier du må se i høst». Rom er Amazon, som snart kommer til et land i nærheten av der du bor, for å behandle sine ansatte som galeislaver og å selge alt billigere enn en ekte bokhandel, og – så snart det lar seg gjøre – fly det med drone hjem på døra, sånn at Amazons grunnlegger Jeff Bezos kan tjene mer enn 37 millioner kroner i timen.

Jeg har handlet på Amazon, og jeg skammer meg selvsagt. Men jeg har også handlet mer enn de fleste i bokhandel. Jeg har vært med å dra opp snittet. Dét er jeg stolt av, fordi jeg har bidratt til å opprettholde norsk kultur.

Og ikke et vondt ord om brettspill og Lego Ninjago-penal og gratulasjonskort og i hvert fall ikke om plastmapper og kopipapir og binders, men det er boka som har vært og er poenget med bokhandelen. En bokhandel er ikke som en bensinstasjon, som før hadde bensinsalg som sin kjernevirksomhet, men som nå er blitt en storkiosk som også fører fossilt brennstoff.

«Hva skal vi med en bokhandel?» spør kanskje en beleilig stråmann. «Er ikke den bare et distribusjonsledd? Er det ikke selve boka som er poenget?»

«Og er ikke poenget med boka selve innholdet, ikke den døde tremassen som innholdet står trykt på? Er ikke papirboka bare et medium for levering av tekst?» vil en annen stråmann spørre. Og til det vil svaret være: «Nei.»

Det fins dem som hører på bøker på telefonen og kaller det å lese. Jeg har ikke tenkt å si dem imot, men når jeg hører at noen skrur opp hastigheten på avspillinga for å få i seg mer bok, fortere, da tenker jeg: Det er ikke lesing, det er intravenøst.

Boka trenger bokhandel av samme grunn som maten trenger måltider. I prinsippet kunne vi fått i oss de nødvendige næringsstoffene i form av piller eller Veniflon, men det ville gjort livet stussligere. Og fordøyelsessystemet ville forfalt.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg trenger det anerkjennende nikket fra bokhandlerne når jeg har lagt en bok på disken, og de viser meg med en hodebevegelse, et blikk eller kanskje en liten lyd at det var et godt valg. Da kjenner jeg at jeg tilhører klubben for de som er i stand til å finne fram til de bra sakene, feinschmeckerne. Den følelsen har jeg aldri fått av Amazon.

Det skal heller ikke underkjennes at boka er noe vi bruker for å vise at vi bryr oss om andre mennesker. Det er slik de nærmeste viser at de setter pris på menn over førti: ved å gi dem en bok om krigen. Du viser dem ikke den samme kjærligheten ved å betale for en måneds strømmetjeneste.

Jeg har antydet noen av kampene dere utkjemper, dere litteraturens tapre gallere. Alle veier fører til Rom, sier vi. Men det innebærer at alle veier også fører bort derfra.

En ting vi veit om framtida, er at mer av alt ikke er løsningen. Vi skal ikke tømme havet, brenne ned skogen, bruke mest mulig, fylle øynene og ørene til enhver tid. Vi trenger mindre bredde og mer dybde. Vi trenger det som bøker – papirbøker – gir oss: Tanker, kunnskap, medfølelse, konsentrasjon, roen som følger med det å gjøre en ting om gangen. Langsom tid. Det du ikke har mens du løper på tredemølle. Fra tredemøllen fører ingen veier bort.

Konsentrasjon og langsomhet og kvalitet framfor kvantitet skal gjøre livene våre bedre. Dette skal redde oss.