Lovende forfatterskap

Bokhandelens sakprosapris er et samarbeid mellom Bokhandlerforeningen og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), og tildeles et lovende forfatterskap som er i etableringsfasen. Prisen har blitt delt ut årlig siden 2011.

For å komme i betraktning må forfatteren ha en ny utgivelse det foregående året. Juryen er oppnevnt av NFFO og har i år bestått av Merete Morken Andersen, Tore Rem og Espen Søbye (juryleder). Kristine Isaksen fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har vært sekretær for juryen. Prisen er på 50 000 kr. og et diplom.

– Bokhandlerne ønsker at denne prisen skal inspirere forfattere til å fortsette arbeidet med å skrive fagbøker som gir oss ny innsikt og gjør oss klokere. Sakprosa gir kunnskap, utvider perspektiver, bringer nye tanker og har ofte et kritisk blikk, noe alle de tre nominerte forfatterne bidrar til med sine bøker, sier Anne Schiøtz, direktør i Bokhandlerforeningen.

Arne Vestbø, generalsekretær i NFFO er glad for tre sterke kandidater til prisen:
– Norsk sakprosa er i kraftig medvind, og de nominerte er blant dem som har bidratt til det. Vi håper prisnominasjonene får enda flere lesere til å oppdage disse gode bøkene!

Prisen deles ut under Litteraturfestivalen i Lillehammer fredag 3. juni.

For første gang offentliggjøres tre nominerte i denne prisen. De tre nominerte forfatterne listes her i alfabetisk rekkefølge – med juryens begrunnelse.

Ida Jackson

Fødselsdag, Mitt første ord som mor, eller: En reise i underverdenen, Gyldendal

Ida Jackson har med Fødselsdag skrevet en rå og usentimental bok om å føde et barn og om det første året som mor. Forfatteren har valgt et motto som oppfordrer kroppen til å snakke. Men kan kroppen det? Kroppen kan i alle fall føle, og teksten er full av følelser som ikke er forsøkt dempet av fornuft og normer for hva man kan si om en fødsel, men strømmer fram som en elv med sterk strøm.

Fødselsdag er tilegnet Mari, leseren forstår at det er ei venninne av forfatteren, men å bruke en hel side på «Til Mari», den nordiske formen av Maria, skaper assosiasjoner i en bok med fødsel og morskap. Det ideelle morskap er skapt av de utallige avbildningene av Maria med barnet, og fra disse harmoniske bildene har normer, skikker og forventninger om morskapet blitt skapt og gjenskapt gjennom århundrene, slik at de til slutt har sunket inn i og nærmest blitt en del av kvinnekroppen. Men i bildet av Maria med barnet ligger også det andre bildet; pietàen, den sørgende mor med den nakne, døde Jesus i fanget. Det skal et rikt språk og stor kraft til for å romme denne dobbeltheten.

Forfatteren byr også på med en annen tilegnelse; teksten åpner med «Kjære sønn». Boken er altså også et brev, en personlig meddelelse skrevet til den nyfødte for at han en gang skal kunne lese den. Før sønnen kan lese brevet kan vi lese det, og før lesningen begynner, gir forfatteren teksten sjangerbetegnelsen «En memoar», altså et tilbakeblikk.

Innenfor disse rammene lykkes Fødselsdag med sin maksimalistiske og ekspressive stil å reflektere om fødsel og morskap uten de forventede språklige klisjeene. I sitt essay utvider forfatteren det språklige repertoar om viktige begivenheter i menneskelivet, ingen liten prestasjon.

Bjørn H. Samset

2070. Alt du lurer på om klimakrisen, og hvordan vi kan komme oss forbi den, Cappelen Damm

Bjørn H. Samsets bok om klimautfordringene er etterrettelig vitenskapsformidling fra en autoritet på området. Han er forsker ved Cicero (Senter for klimaforskning) og bidragsyter til FNs klimapanel.

Boka bærer preg av å ha blitt til gjennom dialoger, og er argumenterende i formen.  Den retter seg mot lesere som bekymrer seg for hva som skjer med kloden, og hva slags tilstand vi etterlater den i til framtidens generasjoner., Samset peker på mulighetene som fins for å handle klokt, og slik skaper han håp.  Forfatteren tar klimaskeptikernes synspunkter på alvor. Med eksempler fra ubehagelige, men nødvendige debatter viser Samset hvor krevende det er å argumentere etterrettelig. Saklig forklarer han hva uenigheten dreier seg om, og hva vitenskapen kan fortelle oss. Boka presenterer et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig føre en fornuftig samtale om hvordan målet om nullutslipp av klimagasser fra olje, gass og kull kan nås i år 2070.

Med sin pedagogiske skrivemåte og sitt personlige engasjement peker 2070.  Alt du lurer på om klimakrisen på hva vi ikke vet, forklarer hva dette innebærer, og viser at det er nettopp her at håpet befinner seg. På dette grunnlaget avslutter Samset boka med å vise hvordan livsløpet til en som er ungdom nå, vil kunne spille seg ut de neste 50 årene. Slik anskueliggjør han hvordan det vil kunne ta seg ut i praksis når de nødvendige endringene skal gjennomføres. Teksten gjør det mulig å fatte et nøkternt håp, og å ta egne, kvalifiserte beslutninger.

Framstillingen er systematisk og lærerik, og gir innblikk i hvordan vitenskapelig kunnskap blir til.  Den er vakkert og energisk illustrert av Arild Midthun.

Yohan Shanmugaratnam
og Line Ørnes Søndegaard (foto)

Bruddet. Byen som ville ha brexit, Forlaget Press

Yohan Shanmugaratnam er til daglig journalist Klassekampen og Bruddet begynte som en reportasjereise i mars 2016 til Boston i Lincolnshire, i håp om å forstå mer av den forestående folkeavstemningen om EU-medlemskap. De oppsøkte folk på gata, hos frisøren, i butikken og på bilopphuggeriet. Da det overraskende resultatet fra folkeavstemningen 23. juni samme år forelå, viste det seg at den lille byen hadde den høyeste andelen stemmer for utmelding i hele Storbritannia, 75,6 prosent. Shanmugaratnam og fotografen Søndergaard dro tilbake flere ganger for å dokumentere og forstå.

Med Bruddet har Yohan Shanmugaratnam bidratt til videreutviklingen av en litterær og undersøkende sakprosa, og til opplysningen av norsk offentlighet. I 2020 ga han ut Vi puster fortsatt, en bok om rasisme. I Bruddet skriver han tilsynelatende mindre personlig, eller i det minste mindre selvbiografisk, men leseren kan likevel merke at skriften kommer fra et sted som kjenner til utenforskap og samfunnets eksklusjonsmekanismer. Teksten har den tilbakeholdtheten og musikaliteten som gjør at fotografiene får fortelle på egne premisser, med det resultat at helheten blir større enn summen av delene.

Leseren blir kjent med et lite samfunn. Særlig nær kommer vi den 76-årige Albert Horrey, en representant for «leave»-folket, men samtidig et høyst unikt individ, en tidligere fisker, en overlever. Enda tettere følger vi litauiske Aleksandra Berezina, hennes to barn og samboer. Vi blir kjent med deres liv i Boston, med brudd og tapte illusjoner, retur til Litauen og nye forsøk på å finne hjem og skape meningsfulle liv. Bruddet er en fortelling om misnøye og manipulasjon, om utbytting, skepsis og mistro, om fremmedfrykt og sinne, men også om initiativ, drømmer og håp om å skape seg en bedre framtid. Den viser et land og et kontinent i forvandling, og folk som nekter å gi seg, til tross for systematisk urett.