Kjære bokhandlere, kjære venner av litteraturen,

Det er mørketid, også i overført betydning: Demokratiet er under press i store deler av verden. Derfor er det ekstra gledelig å motta landets mest demokratiske pris, stemt frem av alle landets bokhandlere. Hver bokhandler har én stemme hver, hverken mer eller mindre. Og eneste mulige bestikkelsesmiddel, så vidt meg bekjent, er gratis leseeksemplarer – som vel må være innafor.

Selv er jeg sykelig opptatt av grenser. Å krysse en landegrense – en ordentlig en, med tollstasjoner, passkontrollører og grensevakter – er noe av det mest fascinerende jeg kan tenke meg. I geografisk distanse er bevegelsen minimal, noen hundre meter, kanskje, men man beveger seg fra ett land til en annen, fra én virkelighet til en annen. Mens man er mellom disse to landene, befinner man seg i et limbo. Og i dette limboet sjekkes bagasjen grundig. Mistenksomt snuser grensevaktene på hver eneste skitne sokk. Og særlig nidkjært undersøker de bøkene. Det er nesten rørende.

Aleksej Navalnyj bekrefter dette opphenget i sin selvbiografi Patriot: «Det de sjekker grundigst, er bøkene,» skriver han. «Bøkene er en kilde til ustabilitet og opposisjon. I et russisk fengsel kan det forekomme at jakken din ikke blir undersøkt ordentlig, og at en mobiltelefon blir oversett. Men du kan være helt sikker på at hver og en av bøkene dine blir tatt fra deg, registrert, gransket og stemplet «Kontrollert for ekstremistisk innhold,» og først da gitt tilbake til deg. Slik er det skrevne ords makt.»

Diktatorer over hele verden er livredd bøker. Det er på en måte en fortrøstningsfull tanke.

I Angola møtte jeg demokratiforkjemperen Hitler Samussuku, som hadde sonet en lang fengselsstraff. Hans eneste forbrytelse var at han hadde lest en bok.

På grensen til Aserbajdsjan ble Lonely Planet-boken min beslaglagt.

I Nord-Korea kom en av vertene panisk løpende mot bussen. I hånden hadde han en bok en av turistene i gruppen hadde lagt igjen, en pocketbok av Ken Follett. Turisten foreslo at han bare kunne kaste den, hun hadde uansett lest den ferdig og trengte den ikke mer. Nordkoreaneren slengte fra seg boken i fanget hennes og løp sin vei, endelig befridd for dette livsfarlige mediet.

Det skrevne ord er i sannhet et mektig våpen.

En av de beste indikatorer på hvordan det står til i et land, er bokhandlene. I russiske bokhandlere er de mest interessante bøkene nå pakket inn i gråpapir og merket med «Utenlandsk agent».

I Miras bokhandel, den eneste bokhandelen i Asjgabat, Turkmenistans hovedstad, var alle de utstilte bøkene av landets president. Han var til alt hell ufattelig produktiv, så leserne hadde mye å velge i, alt fra leksikalske verk om urtemedisin til hestebøker og poesi.

Her til lands står det heldigvis hakket bedre til. En av årets mest kontroversielle utgivelser – hint: den handler om kulturministerens parti – er ikke blitt pakket inn i gråpapir og utstyrt med advarsler om tvilsomme etiske metoder, tvert imot ruler den på bestselgerlistene.

Men lesningen er under press også her hjemme. I snitt sjekker vi mobiltelefonen hvert 6. minutt. Personlig drar jeg snittet opp. For å sitere Marie Aubert: Jeg vokter min egen skjermtid som en svart hemmelighet.

Disse dystre fakta til tross: I år har altså dere vidunderlige bokhandlere stemt frem en bok på 707 sider om lettere psykopatiske portugisiske 1400-tallssjøfarere og obskure afrikanske land!

Så vidt jeg kan se av den lett intimiderende listen over tidligere prisvinnere, er det første gang en reiseskildring vinner Bokhandlerprisen.

Da jeg fikk ideen til å skrive min første reiseskildring, Sovjetistan, ble jeg møtt med skepsis: Er det noen som leser reiseskildringer, da? Vi har jo Instagram og YouTube? Verden blir mindre og mindre, sies det. Og den er jo for lengst oppdaget.

Men verden er like stor som den alltid har vært. Og den må oppdages på ny og på ny.