Tildeles et lovende forfatterskap

Bokhandelens sakprosapris er et samarbeid mellom Bokhandlerforeningen og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), og tildeles et lovende forfatterskap som er i etableringsfasen. Prisen har blitt delt ut årlig siden 2011.

I år deles prisen for første gang ut til en bok utgitt inneværende år. Juryen er oppnevnt av NFFO og har i år bestått av Espen Søbye (juryleder), Merete Morken Andersen og Tore Rem. Kristine Isaksen fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har vært sekretær for juryen. Prisen er på 60 000 kr. og finansieres av alle landets bokhandler.

– Bokhandlerne ønsker at denne prisen skal inspirere forfattere til å fortsette arbeidet med å skrive fagbøker som gir oss ny innsikt og gjør oss klokere. Sakprosa gir kunnskap, utvider perspektiver, bringer nye tanker og har ofte et kritisk blikk, noe alle de tre nominerte forfatterne bidrar til med sine bøker, sier Anne Schiøtz, direktør i Bokhandlerforeningen.

– At alle nominerte er debutanter, lover godt for fremveksten av nye forfatterstemmer i offentligheten. Dette viser at norsk sakprosa er i en god utvikling, påpeker Arne Vestbø, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

Prisen deles ut på Sakprosafestivalen til NFFO på Litteraturhuset i Oslo lørdag 14. oktober.

De tre nominerte forfatterne listes her i tilfeldig rekkefølge sammen med juryens begrunnelse:

Ketil Slagstad – Det ligger i blodet. Epidemien som forandret Norge (Forlaget Press)

Fra sin posisjon som lege og historiker med spesielt blikk for etiske spørsmål, har Ketil Slagstad fortalt historien om hva som skjedde da aidsepidemien kom til Norge. Med sikre fortellergrep og en personlig stemme viser han hvordan den medisinske vitenskapen ved utbruddet av sykdommen i 1983 ble konfrontert med sin egen hjelpeløshet. Vi får følge hvordan enkeltpersoner i legestanden, blant sykepleiere og hos helsemyndighetene, og dessuten i små nettverk av marginaliserte grupper, fra sine ulike ståsteder bidro til å kommunisere om, forstå, lindre og etter hvert behandle aids. Men vi møter også de som ble syke og døde, — og de som overlevde og kan fortelle.

Slagstad bruker fortellingen om aids i Norge til å synliggjøre noen linjer i vår nære historie som har potensial til å endre vårt blikk på oss selv. Blant annet blir det tydelig hvordan det ved epidemiens utbrudd kom til syne en sårbarhet i det norske samfunnet som gjorde at kommunikasjonen mellom staten og marginaliserte grupper, som de homofile og de prostituerte, måtte skje på nye måter. Samtalen om vanskelige spørsmål, som seksualitet og identitet, død og stigma, kom i bevegelse, og ulike marginaliserte gruppers blikk på seg selv og hverandre ble utfordret og endret. Slik har bokas perspektivrike historiefortelling overføringsverdi til hvordan vi kan forstå vår egen tids håndtering av sykdom og smitte, og hvordan vi håndterer den sårbarheten som vi fremdeles lever i, i etterdønningene av en pandemi.

Anna-Sabina Soggiu – Vi fattigfolk (Manifest Forlag)

Det sentrale litterære grepet i Soggius sterke lille debutbok er den direkte henvendelsen. En kveld møter hun en ung gutt utenfor Tøyen-blokka hun selv vokste opp i. Hun kjenner seg igjen i hans situasjon, i hans oppvekst, og får lyst til å fortelle ham at livet han lever, ikke er «hans skyld». Resultatet er Vi fattigfolk, en beretning fylt av ømhet, raseri, foruten humor, om hvordan det er å ende opp i utenforskap, i fattigdom i verdens rikeste land.

«Kjære gutt fra blokka på Tøyen!», skriver Soggiu, med en stemme som sitter, i et muntlig språk som gir teksten autoritet. Det handler om livet som fattig. Om utenforskap, om skam, overgrep, smerte, om det å mangle, særlig penger. Men også om menneskelige ressurser, og om strukturer og systemer som må endres før vi får et samfunn med mindre ulikhet og jevnere fordelt selvfølelse.

Dette er «virkelighetslitteratur» som røsker mer enn det meste lignende av skjønnlitterært slag. «Når jeg forteller om alle disse tinga som var vanskelige, så er det derfor,» skriver Soggiu. «For å si at det var ikke mi skyld, og det er ikke di skyld.» Ved å «si disse tinga høyt» kan det kanskje bli endring, foreslår hun. Fattigfolk gir et snev av håp, den peker mot utveier og overlevelse.

Norun Haugen – Til dyrene (Kagge Forlag)

Norun Hagen viser at norske myndigheter ikke praktiserer de lover og forskrifter som gjelder for dyrevelferd. Dette avslørte hun først i en tv-dokumentar, og nå følger hun opp med en besettende og velskrevet bok som viser hva som skjedde etter at dokumentaren ble vist. Forfatteren prøver også å formidle en ny innstilling til grisen. Det skjer blant annet gjennom rystende beskrivelser av hvordan grisen faktisk behandles, men også gjennom kunnskapsformidling om dette dyret, og om dyrehold generelt.

Beskrivelsene av grisemishandling er resultat av mesterlig utført kritisk og undersøkende journalistikk. Visste man ikke bedre, ville man tro at det var team fra et av landets store og ressursrike mediekonsern som sto bak dette prosjektet.

Myndighetene, fra Mattilsynet til rettsapparatet, får det glatte lag for ikke å slå ned på brudd på dyrevernlovgivningen, og eksemplene som gis er opplysende og pedagogiske. Forfatteren har brukt mye tid i og ved svinebingene, men enda mer tid på å lese og analysere dokumenter og rapporter. Dette gjør ikke boka kjedelig, tvert om er den spennende og bevegende, og mesterlig skrevet.