Den norske bokdebatten er paradoksal: Det har aldri tidligere vært dokumentert så klart at politikken på dette området er en suksess. Den har gitt folk over alt i Norge rik og lik tilgang til kunnskap og opplevelser gjennom litteratur på norsk. Til tross for dette er at det er få politikere som viser synlig glede over suksessen. Det ville være uheldig om de først lar Konkurransetilsynet legge premissene for hva som er tillatt kulturpolitikk.

Kronikk i Dagbladet 3. mars 2004

Konkurransetilsynet skal som kjent gi den første godkjenning eller avvisning av den frivillige avtalen om bokomsetning som forleggere og bokhandlere nå forhandler fram. Det vil ventelig kunne skje i siste halvdel av 2004.

Tidligere har Konkurransetilsynet sagt nei, ut fra en konkurransepolitisk begrunnelse. Så har regjeringen likevel sagt ja, fordi den har lagt større vekt på avtalens kulturpolitiske sider enn juristene og økonomene i tilsynet. Det har likevel vært en vurdering med utgangspunkt i markedstenkningens premisser, selv om andre forhold til slutt har begrunnet unntak.

Stortinget behandler nå kulturmeldingen, som trekker opp linjene for kulturpolitikken fram mot 2014. Stortingsmeldingen er årets mest betydningsfulle, fordi den handler et område som dypest sett dreier seg om det å kunne skape uttrykk for egen identitet i møtet med et både givende og krevende mangfold av andre inntrykk og uttrykk. Her har litteraturpolitikken en sentral plass, og meldingen sier da også at «bokbransjen må ha tenlege vilkår». For oss ville et klart signal fra Stortinget om at litteraturpolitikken fortsatt bør utformes i et samspill mellom statlige virkemidler og bokbransjens egne, frivillige avtaler være viktig.

Det er først og fremst kulturformidlere de er, de 3000 som i dag jobber i en av landets 600 bokhandler. De finnes i nærheten på de fleste steder i Norge – 88% av befolkningen bor i en kommune med bokhandel – og de tilbyr veiledning og innsikt i en verden av kunnskap og opplevelser gjennom litteraturen.

En vanlig norsk bokhandel – som ikke er så stor – har omlag 3000 forskjellige titler på lager lokalt. De største har opp mot 100.000 titler I tillegg har alle bokhandler tatt på seg å skaffe en hvilken som helst annen av de 70.000 bøkene forlagene har tilgjengelig. Fakta om kjøp dokumenterer bokhandelens betydning: Vi kjøper like mange bøker i bokhandelen som vi låner på biblioteket (omlag 5). Nesten 70% av befolkningen besøkte en bokhandel siste måned.

Bokhandlene gjør også mye for å skape kulturopplevelser lokalt: De lager opplevelser rundt nye bøker, er støttespillere for lokal kultur og lokale bokutgivelser, arrangerer bokkafeer, forfattermøter og mye annet.

Dette systemet fungerer og er et resultat av den kulturbevissthet og langsiktighet både myndigheter og bokbransjens egne aktører har stått for. Man skal være svært naiv for å tro at denne bredden – både når det gjelder utvalg og lik tilgang over hele landet – kan opprettholdes i et rent markedsliberalistisk system der konkurransen om bestselgerne og den kortsiktige fortjenesten står i fokus.

Mange tror at konsekvensen av å erstatte bokbransjens frivillige samarbeid med helt uregulerte konkurransen vil være at en og annen «avsidesliggende» distriktsbokhandel må lukke dørene. Dette er feil. Et uregulert marked uten faste priser vil ramme hele landet, Oslo inkludert: Med unntak av bestselgerne vil bøker trolig bli dyrere. Forlagene vil utgi færre av dem, fordi risikoen øker. Det vil bli færre bokhandler og hos dem som klarer seg vil utvalget bli dårligere.

Det er altså mye som står på spill. Når det likevel har blitt flere som vil ha bort alle reguleringer, så bør en samlet bokbransje erkjenne at vi har vært alt for dårlig til å få fram verdien av dagens ordninger. Vi har snakket om at det er viktig med fastpris på bøker i den første tiden etter at de er utgitt, men vi har ikke forklart godt nok hvorfor dette skaper mangfold og lik tilgang.

Det er ikke gitt at alle ser at fastpris sikrer mangfold ved at ordningen utjevner prisforskjeller mellom bred og smalere litteratur. Eller at fastprisen bidrar til at vi har bokhandler over hele landet, rett og slett fordi boken koster det samme over alt i den perioden den er ny. Og at fastprisen gjør at flere tar sjansen på å skrive bøker, fordi den faste bokprisen i en periode gir forlagene bred distribusjon over hele landet. Og for forfatteren gir fastprisen et minstemål av forutsigbarhet om hva hun kan tjene på en bok.

Når disse sammenhengene ikke er tydelige for folk flest, så må vi som har boka som fag ta et ansvar for det. I det hele tatt bør bokbransjen bli mer åpen. Det vil gi bedre muligheter for samfunnet til å følge med på hvordan bransjen forvalter den selvreguleringen som bransjeavtalen representerer. Fra Bokhandlerforeningens side har vi forsøkt å bidra til dette ved at vi hvert år offentliggjør de økonomiske nøkkeltallene for bokhandlene. Det gir enhver mulighet til å kikke oss i kortene.

Forlagene bør også rydde opp i egne hus. Selv for bokhandlere er det i dag svært vanskelig å begripe hva som ligger til grunn når forlagene fastsetter prisen på bøker. Det finnes for mange ugjennomtrengelig systemer. Et av dem resulterer i at forlagenes bokklubber i et unntak fra fastprisordningen selger bøker påstemplet 25% rabatt, mens disse bøkene etter vår oppfatning er priset på en slik måte at de driver bokprisene oppover. Forstå det den som kan, det er ikke lett.

Manglende innsyn har også lagt grunnlaget for en oppfatning om at det ikke er konkurranse i bokbransjen. Dette er en misforståelse. Konkurransen er både virksom og hard, enten det er mellom forlag eller mellom bokhandler og andre handelskanaler. Og selv om nye bøker har fast pris den første tiden, selges de aller fleste bøker i Norge med fri pris.

Når forlag og bokhandler nå forhandler om en ny bransjeavtale, er det klart at det står en del i den eksisterende avtalen som tiden har løpt fra, og som ikke bør tas med over i en ny. Men det viktigste er likevel dette:

Vi har ikke et bransjesamarbeid for å beskytte oss selv, men fordi vi har et engasjement for kultur, kunnskap og språk. For en bok er ikke bare en vare. Den er også et tilgjengelig uttrykk for hvem vi er, som individer og som samfunn.

Den norske Bokhandlerforening
Egil Giske
Styreformann

Anne Schiøtz
Fung. direktør.