Tid for et nytt kapittel?

26.02.2015

Med økt frihet for alle som utgir og selger bøker, følger det et også et større ansvar for å gjøre jobben som kulturformidlere skikkelig. Derfor er det bare bra at mange nå følger bokbransjen med oppmerksomme blikk. Men pass på perspektivet: Den som bare ser bakover og sammenligner med det som har vært, vender samtidig ryggen til nye muligheter som nå åpner seg for rik og lik tilgang til litteratur på norsk.

Kronikk i Dagbladet desember 2005

Den nye bokavtalen ga bokhandlerne en etterlengtet rett til å selge nye bøker til samme pris som bokklubbene. Fra 1. mai har det vært slutt på den umulige situasjonen at vi, som forventes å formidle hele bredden av litteraturen, var avtalebundet til å selge en rekke av de mest populære bøkene til en vesentlig høyere pris enn våre konkurrenter.

Mer rettferdige konkurranseregler har allerede gitt resultater. Siden 1. mai har innkjøpet av norsk og oversatt skjønnlitteratur til norsk bokhandel økt med 39%. Absolutt noe å glede seg over, syns vi på bokhandlersiden.

Men bokbransjen ville naturligvis ikke lenger vært seg selv, hvis det ikke samtidig var god tilgang på dystre kritikere som mer enn antyder at et sterkt økende boksalg i bokhandlene må være tegn på at noe er grunnleggende galt.

Så de gir inntrykk av at vi nå stort sett er opptatt av å selge enda flere av bøkene som selger godt fra før av. Og at bøkene som ikke har potensial til å bli bestselgere er flyttet bak i butikken. Dette er ikke riktig: Tall fra de store bokhandlerkjedene viser at salgsøkningen nå i høst også gjelder bredden av litteratur på norsk.

Den typiske bokhandelen lever av å selge bredden. Selger en slik bokhandel 200 bøker på en vanlig dag, er gjerne 180 av dem forskjellige titler.

Det er sikkert slik at like gode priser fører til at noen flere kjøper en bok idet de kommer over den i bokhandelen, heller enn å vente på å få den tilsendt fra en bokklubb. Men det er uten hold i virkeligheten når enkelte peker på bokhandlernes nye rabattmuligheter som forklaring på bokklubbenes problemer.

Bokklubbene har, ifølge de målinger MMI utfører for oss, slitt med salget i flere år. Andelen av bokkjøperne som forteller at de har kjøpt sin sist anskaffede bok i en bokklubb, har falt jevnt år for år, fra 29% i 2002 til 22% i 2004. I hele denne perioden hadde bokklubbene eksklusiv rett til å gi rabatter på nye bøker. Fra 2004 til 2005, altså mens den nye bokavtalen trådte i kraft, går salget ytterligere to prosentpoeng ned.

MMI-målingen fra desember i år gir dessuten interessante signaler om at mange vil kjøpe bøker på nye måter i årene framover. Det ser ut til å bli Internett, og ikke den tradisjonelle bokhandelen, som vil få den sterkeste økningen i salget. 7% av bokkjøperne sier at de kjøpte sin siste bok på nettet, mens 18% ser for seg at neste bok vil bli kjøpt her. I dette bildet ligger bokhandelen stabilt med nærmere 60%, mens 16% tror neste bokkjøp blir i en bokklubb.

Det kan altså bli store endringer i måten vi kjøper bøker på. Spørsmålet er hvordan bokbransjen vil forholde seg til disse utfordringene: Enda en gang med internt fokus, der det gjelder å finne tiltak som kan stoppe eller kompensere for denne utviklingen? Eller burde vi denne gangen, nær sagt for en gangs skyld, heller løfte blikket og gripe den sjansen dette er til å styrke bokas plass i samfunnet?

For boka konkurrerer jo med en rekke andre former for kunnskap og opplevelser, som folk velger å bruke tid og penger på. Hva skal for eksempel til for at flere vil kjøpe en bok i stedet for en dvd? Hvordan kan vi styrke posisjonen boka har som det stille medium, som den beste formidler av rolig refleksjon, inspirerende innsikt og opplevelser som kan være eventyrlige, opprivende og noen ganger mer virkelighetsnære enn livet vi lever selv?

Akkurat nå leses det flere bøker enn noen gang ellers i året. Folk har fått og gitt bøker til jul. Dagene mellom jul og nyttår preges av leseglede og lesero. For mange er det en sjelden opplevelse, for noen en helt ny.

Midt oppe i dette snakker vi i bokbransjen alvorstungt om det litterære system. Om merverdiavgiftsfritak, innkjøpsordninger, bransjeavtaler, abonnementsordninger, leveringsplikter og skaffeplikter. Alt sammen fordi vi er bekymret for norsk språk og kultur.

Disse ordningene er viktige - de er selve fundamentet for at det skrives og utgis så mye god litteratur i lille Norge. Men hvor blir det av entusiasmen og gleden i det hele? Uten leselyst - og lysten til skrive bøker, utgi dem og selge dem er dette litterære system naturligvis ingenting verdt. Vi bør ta inn over oss at i 2005 er det ikke avtaler og systemer som har gjort mest for å styrke interessen for språket, men heller en munter mann som heter Petter Schjerven.

Når det i det siste har vært snakk om bestselgerne blant høstens bøker, har sammenhengen typisk nok vært problemorientert: Vil fokus på noen spesielt populære bøker gå ut over den smalere litteraturen - den som i slike sammenhenger ofte antydes å være mer verdifull?

Det kan være mange årsaker til at enkelte bøker blir en bestselgere. En ganske opplagt forklaring er at noen av dem er spesielt god litteratur.

I det positive perspektivet på bokas stilling i samfunnet, har bestselgerne dessuten to andre funksjoner: De gir for det første litteraturen en større plass i den daglige samtalen. Vi må kunne tro at ved noen lunsjbord har man i høst vært innom Berlinerpoplene eller Frelseren i tillegg til gårsdagens realityserie, været, politikerne og hva folk ellers måtte være opptatt av.

I den andre funksjonen kommer bokhandelen inn: Å ha lest en bok som "alle andre" har lest, gir forhåpentligvis lyst til å finne mer å lese. Da er det bokhandelens oppgave å være til stede i nærheten og tilby bredden av litteratur på norsk på en slik måte at lysten til å lese blir holdt ved like og forsterket.

Bokhandlene skal tåle å bli målt på dette. Samtidig bør ikke enhver endring i bokhandelen bli møtt med krav om at alt skal være som før.Bokhandelen folk bruker og setter pris på i dag, er resultatet av en kontinuerlig endringsprosess de siste 10-20 årene.

Og mye er ennå ugjort i forhold til målet om å bli møteplass for folk flest og den største markedsplassen for kunnskap og opplevelser. Den trykte boka vil alltid stå i sentrum, men vi kan bli mye bedre til å gjøre litteraturen tilgjengelig i andre former.

Et eksempel er lydbøkene - de finnes etter hvert i et stort utvalg, men det er ikke alltid like lett å få overført dem til de små musikkspillerne mange hundre tusen av oss går rundt med til daglig. I framtidens bokhandel er det kanskje gjort på minutter å stikke innom en bokhandel, lytte til et utdrag fra en bok, betale og ha den i ørene på veien videre.

Vi har sikkert ennå mye å lære om hvordan vi best kombinerer rollen som kulturformidlere med lønnsom butikkdrift. Som alle andre bør også bokhandelen få anledning til å prøve seg fram - uten at det kommer krav om stans og reversering med en gang.

For i det store bildet bør boka ha en lys framtid:Utdanningsnivået i befolkningen stiger, vi får bedre råd og bruker mer av tid og penger på kultur og opplevelser.Det burde egentlig være tilstrekkelig til å gjøre bokfolket i godt humør.

Kronikken skrevet av Randi S. Øgrey, direktør i Bokhandlerforeningen, og er publisert i Dagbladet i desember 2005